Web Analytics
Hopp til innhold

Gjensidig testament, felles testament, arvepakt

Felles testament

Et felles testament er en betegnelse som brukes når flere personer oppretter et testament sammen, og opprettelsen skjer i samme handling. Med ”samme handling” menes det at testamentet opprettes i samme dokument, og ikke flere adskilte. Slike testament er ofte brukt når eierskap i en familieeid virksomhet inngår som arv. Det vanlige er at et generasjonsskifte resulterer i at eierskapet i bedriften tilfaller livsarvingene til eieren. Når disse er flere, og eierne også er flere (tenk på skipsrederfamilier, der kanskje flere søsken eier et rederi, og deres livsarvinger skal arve og overta rederiet), blir ofte et felles testament utarbeidet.

Gjensidig testament

Når to eller flere personer skriver testament til fordel for hverandre, kalles dette et gjensidig testament. For eksempel to samboere som gjennom et gjensidig testament, erklærer at de skal arve hverandre (de gjør de testamentariske disposisjonene til fordel for hverandre). Definisjonen på denne formen for testament, finner man i arvelovens § 49, tredje ledd. Formkravene til vanlige testament gjelder på akkurat samme vis, det vil si at det gjensidige testamentet for eksempel ikke kan omgå kravet til pliktdelsarv. Dette siste er som regel ikke tilfelle uansett, da de fleste som velger gjensidig testament er samboere uten legalrett og som heller ikke har barn.

Den viktigste disposisjonen i et gjensidig testament er hva den gjenlevende skal arve ved den andres bortgang. Dette kalles på fagspråket ”primærdisposisjonen”. Sekundærdisposisjoner spesifiserer deretter hvem som skal arve den lengstlevende av ektefellene eller samboerne. Slike testament bør spesifisere tydelig om sistlevende skal kunne testamentere videre eiendelene fra den av paret som døde først. Her er det vanlig at sekundærdisposisjonen setter begrensninger for hvordan den lengstlevende kan disponere eiendelene.

Dersom et gjensidig testament ikke inneholder sekundærdisposisjoner, vil den lengstlevende parten ha full disposisjonsrett til arven, med de begrensninger som ellers ligger i arveloven.

Arvepakt

En arvepakt er en avtale som forplikter den som skriver erklæringen, til å opprette et testament, eller til å ikke forandre eller tilbakekalle et allerede opprettet testament. På fagspråk heter det at en arvelater (den som eier formuen) begrenser sin egen testasjonskompetanse for fremtiden. Arvepakt brukes ofte for å sikre rettigheter, begunstigelse og forutsigbarhet til en person som er tilgodesett i et testament. Et vanlig eksempel kan være at en person som pleier et menneske som er i siste livsfase, begunstiges i testamentet som en slags form for takk eller lønn. For denne personen kan det være viktig at det foreligger en arvepakt, slik at begge parters forpliktelser innfris.

En arvepakt har en mottaker, den personen som tilgodeses i testamentet. Denne personen må være gjort kjent med innholdet i testamentet for at arvelateren skal være bundet at forpliktelsen til å ikke gjenkalle testamentet. Dersom arvepakten er en tilføyelse til et allerede opprettet testament, der denne tilføyelsen bestemmer at testamentet ikke kan gjenkalles, må tilføyelsen gjøres i henhold til testamentets formkrav. Dette betyr at kravet til vitner må følges og lignende.

Les mer om formkravene til et testament her.